Synopsis

På grunn av den pågående boligkrisen i USA er mange mennesker tvunget til å bo i nedslitte hoteller, kjent som «flophouses». Tolv år gamle Mikal deler et lite, billig rom på et av disse hotellene med foreldrene sine og katten deres, Smokey. Hjemmet deres er preget av kaos og alkoholmisbruk, men også av kjærlighet og håp om en bedre fremtid. Regissør Monica Strømdahl har tilbrakt årevis med å reise rundt i USA og dokumentere livet på disse hotellene.

For åtte år siden møtte hun Mikal, et av mange barn som vokser opp i dette miljøet. Denne «coming-of-age»-dokumentaren følger ham over tre år, og fanger smerten ved en ødelagt barndom sammen med varmen og kompleksiteten i familielivet.

Regissørens merknad

I 2005, som fotostudent i behov av billig overnatting, sjekket jeg inn på et nedslitt hotell i New York. Der møtte jeg et samfunn av mennesker som var avhengige av rimelig bolig, men som var utestengt fra det tradisjonelle boligmarkedet. I årevis ble det lille hotellet, med sine små, vindusløse rom, deres hjem.

Jeg returnerte år etter år med kameraet mitt, bodde der i flere måneder av gangen, og menneskene jeg møtte ble vennene mine. Da hotellet ble stengt på grunn av gentrifisering i 2013, ble leietakerne tvunget ut, og etterlot seg en dyp følelse av tap og urettferdighet. Denne opplevelsen drev meg til å dokumentere den pågående boligkrisen og livene til de som bor på hoteller og moteller over hele USA. Jeg kalte prosjektet Flophouse America.

I 2017, i en hotellobby, møtte jeg Mikal. En 11 år gammel gutt, oppvokst på hotellet og i kryssilden mellom fattigdom og avhengighet. Møtet med Mikal og familien hans fikk meg til å innse at fotografi ikke var nok til å fange historien deres. Jeg ønsket å gi dem rom til å snakke, til å bevege seg, til å vise kompleksiteten i livene deres utover stillbilder. Og slik gikk det 15 år lange fotoprosjektet over til film.

Flophouse America kan oppleves som utfordrende å se. Det er viktig å huske det store antallet barn som lever under de samme omstendighetene som Mikal, og viktigheten av å øke bevisstheten om fattigdom og foreldres avhengighet for å skape endring. Barn som Mikal møter sammenflettede utfordringer, inkludert uoppfylte grunnleggende behov, følelsesmessig traume, utdanningsbarrierer, sosialt stigma og systemiske ulikheter. Å overvinne disse hindringene krever tilgang til sterke støttenettverk, muligheter for å bygge motstandskraft, og omfattende samfunns- og politiske intervensjoner.

Jeg ønsket å gi en stemme til barn som Mikal, slik at de føler seg sett, styrket og representert. Ved å gi et reelt innblikk i problemet, kan vi ha en sjanse til å gjøre en forskjell.

Gjennom å lage denne filmen utviklet forholdet mitt til Mikal og familien hans seg til noe personlig og meningsfullt. Tilliten mellom oss gjorde at Mikal kunne sette klare grenser under opptakene. Noen dager var han ivrig etter å bli filmet og gå med mikrofon – andre dager gjorde han det klart at han ville ha pause. Mellom opptakene, da jeg var i Norge, holdt vi hverandre oppdatert om hverdagslige emner.

Da Mikals mor Tonya gikk bort, var jeg en av de første Mikal tok kontakt med. I de første dagene med sjokk og sorg snakket vi daglig. Filmprosessen stoppet naturlig nok. 10 måneder senere inviterte Mikal og faren hans Jason meg tilbake for å filme Tonyas begravelse, da de så det som et nødvendig siste kapittel for filmen. Dette var for meg et dypt tillitsøyeblikk.

Siden da har jeg hjulpet Mikal med å etablere langvarig terapi med en rådgiver som har blitt en integrert del av hans støttesystem. De har utviklet et sterkt forhold, og hun hjelper ham nå med å navigere i jobbsøknader og utdanningssystemer, og gir veiledning som strekker seg utover tradisjonell terapi. Hun hjelper ham også med å forberede seg på filmens utgivelse og virkeligheten at hans livshistorie snart blir offentlig. Det samme gjelder Jason. Jeg har også arrangert terapi for ham, og vi jobber kontinuerlig med å bygge et støttenettverk for dem i deres lokalsamfunn.

Til dags dato snakker Mikal, Jason og jeg regelmessig. Forbindelsen vår vil fortsette etter filmens premiere, og så lenge vi alle finner det naturlig og meningsfullt.

Visuell tilnærming

Flophouse America avslører de hverdagslige konsekvensene av en global krise. Gjennom unik tilgang til Mikal og familien hans, så vi en mulighet til å belyse både den personlige og samfunnsmessige innvirkningen av økende fattigdom og sosial ulikhet.

Filmet i en rent observerende stil, streber dokumentaren etter autentisitet. Å filme alene tillot meg å skape et intimt, ikke-påtrengende miljø, der all handling utspiller seg naturlig foran et statisk kamera. De nøye komponerte, lange, statiske opptakene står i skarp kontrast til familiens rå og ofte urovekkende virkelighet. Å stole utelukkende på tilgjengelig lys påvirket både innramming og kameraplassering, og visket ut skillet mellom dag og natt, noe som reflekterer familiens uregelmessige rutiner ettersom de skaper sin egen tidsfølelse.

I sin kjerne er Flophouse America en film om bruddstykker av barndom, sosial arv og ulikhet, men også om håp og drømmen om en bedre fremtid.